I en fersk kronikk i VG retter forfatter og barnevernspedag Dagfinn Nordbø et kritisk blikk på moderne foreldre, og deres forhold til smarttelefonen. Han observerer fra balkongen sin i tredje etasje at nesten alle som passerer har blikket rettet mot skjermen, og ikke mot omgivelsene. Enda mer bekymringsfullt er det når foreldre går tur med barn, enten i vogn eller i hånd, og lar telefonen ta all oppmerksomheten.
Nordbø viser til utviklingspsykologisk forskning som understreker hvor viktig øyekontakt, emosjonell tilgjengelighet og tilstedeværelse er i de første leveårene. Barn lærer og utvikler seg først og fremst i samspill med voksne, og ikke med skjermer.
Når foreldres oppmerksomhet er bundet opp i en telefon, blir barna oversett. Og barn merker det, sier han. De er eksperter på å lese stemninger og ansiktsuttrykk.
Han omtaler mobiltelefonen som en slags «terrorist i lomma», en kraft som styrer oss, distraherer oss og skaper avstand mellom mennesker. Vi tar opp telefonen uten grunn, faktisk over hundre ganger daglig, og vi lar oss styre av varsler og algoritmer designet for å fange oppmerksomhet.
En digital barndom på andres premisser
Nordbø peker også på det han kaller «den grelleste varianten», nemlig barn som får sin egen smarttelefon i barnevogna. Han advarer kraftig mot dette og minner om at techgigantene som utvikler disse verktøyene, ofte ikke tillater sine egne barn å bruke dem. Det er en tydelig indikasjon på at de vet hvilken effekt teknologien kan ha på barns utvikling.
Samtidig som foreldre kanskje føler de får en pause ved å gi barna skjermer, sier Nordbø at det ikke er en pause for barna – tvert imot. De overlates til et kommersielt og manipulerende univers, designet for å kapre og holde på oppmerksomheten.
Hva står egentlig på spill?
Dagfinn Nordbøs kronikk setter fingeren på noe ubehagelig, men viktig: Hva mister vi i skjermens tid? Det handler ikke bare om tid brukt på mobilen, men om det vi går glipp av når vi ikke er mentalt til stede med dem som betyr mest, nemlig barna våre.
Flere studier bekrefter det Nordbø beskriver. Skjermbruk hos foreldre er koblet til økt risiko for emosjonell distansering, og barn som føler seg oversett, kan utvikle usikker tilknytning, konsentrasjonsvansker og til og med reguleringsproblemer. Det er alvorlig. Barn formes i samspill. Et blikk, et smil, en liten samtale i vogna – det er slike øyeblikk som bygger bånd og trygghet.
Vi må derfor stille spørsmålet: Er det virkelig verdt det? Å sjekke den meldingen. Å bla gjennom enda en feed. Å ta den ene Snapen til. Eller er det på tide å sette grenser for oss selv?
Mot en mer bevisst hverdag
Å være småbarnsforelder er krevende, og det er lett å gripe etter skjermen som flukt eller pause. Men kanskje det er nettopp i de krevende stundene at vi må huske hvor mye som står på spill. Det betyr ikke at vi må være perfekte eller kutte ut telefonen helt, men at vi må bli mer bevisste på hvordan, når og hvorfor vi bruker den.
Her er noen enkle, men viktige tiltak:
- Legg bort telefonen under måltider, bleieskift og trilleturer.
- Færre varsler. Skru av unødvendige pushmeldinger.
- Vær til stede. Gi barnet øyekontakt, språk og respons.
- Gå foran som et godt eksempel. Barn lærer av det vi gjør, ikke det vi sier.
En barndom kommer ikke tilbake
Barndommen er kort, og øyeblikkene som knytter oss sammen med barna våre, lar seg ikke hente tilbake. Vi må spørre oss selv: Vil vi at de første minnene barna våre har, skal være av en skjerm? Eller av våre ansikter, smil, ord og varme?
Nordbøs kronikk er en nødvendig påminnelse: Mobiltelefonen kan vente. Barndommen kan ikke.